Notice: Undefined variable: pagetitle in /home/grammofo/public_html/lureting/common-page-inserts.php on line 12

Notice: Trying to get property of non-object in /home/grammofo/public_html/lureting/op.php on line 29
Viser som viser vei : Plateanmeldelser : Grammofon

Viser som viser vei

Svarteper
«Svarteper»

Plateanmeldelser · Vårt Land · Godt kort. Liker man lun og spenstig visesang om livet, på godt og vondt og det midt i mellom, er Jon Solbergs "Svarteper" et godt kort på hånda.

Den første soloplata fra stemmen og låt- skriveren i Telemarks-bandet Ni Liv, er mer nedstemt og rolig enn de seks band- albumene de siste åtte årene. Mer enn
noen gang har en av landets fremste låtskrivere levert varer som gjør hodet litt klokere og hjertet litt varmere.
Nærhet.
Svarteper er først og fremst tekster med musikk til. Når det verbale og musikalske likevel fremstår som en integrert enhet, er det fordi Solberg er en stemningenes mester, også gjennom måten han bruker stemmebåndene på. Nærheten og fortroligheten er der fra første tone. Som en gammel og klok venn som stikker innom for å fortelle noe som ligger ham på hjertet, mens kaffen traktes.

En gammel gitar borti hjørnet, og ei like godt brukt fele på veggen, kan gjøre nytte som tonefølge, dersom det skulle være aktuelt. Og det er det, under Jon Solbergs visitt. De enkle og renskårne visene hans viser vei i det virkelige livet, slik det fortoner seg utenfor selvskrytet i julebrev og på Facebook.
Enkel og likefrem. At han er opptatt av kjærligheten; til kjæresten, familien, venner og hjemstedet, er vi vant til fra Ni Liv. Forskjellen på Solberg og majoriteten av andre låtskrivere med lignende tematikk, er at 39-åringen fra Bø i Telemark får sagt vanskelige ting på en enkel, likefrem, og ikke sjelden humoristisk måte: Om en prateflom som ikke berører det vi egentlig vil si («Tusen tomme ord»), om selvopptatthet («Alt e mitt»), om å lære av tida, og brenne broer («Brenne mi siste bru»), og om hjemmets lune ro når alt annet går skeis («Kom heim»).
Jon Solbergs stemme til eget gitar-, banjo- og feleakkompagnement, er i seg selv nok til et slikt materiale, ikke minst live. Når musikerkollegaene på plata likevel utvider lydbildet med litt langeleik og munnharpe (Anders Røyne), barritongitar og bass (Jan Birger Akerhaugen), dobro og mandolin (Stian Dalen), fele, munnspill og piano (Håkon Aase), og ytterligere litt basslyd (Knut Erik Hult), gjøres det så varsomt at det aldri går ut over den lune og det nære. Musikerne lar pusterommene gi hvile og forventning, slik det også fungerer mellom tekstlinjene.

Les mer om «Svarteper» fra Jon Solberg