Lyden av småbyliv og nostalgi i noter fra Sjuende far i huset5
Plateanmeldelser · Trønder-Avisa · Noen album har kraften til å frembringe minner vi har tatt for gitt. Det nyeste albumet fra Sjuende Far i Huset har stort potensiale for akkurat det.
Å høre «Småbyliv» fra start til slutt er som å rusle gjennom bygda du vokste opp i med ditt førstefødte barn i vogna – ikke raskt, men i ro, med nikk til kjentfolk i symbiose med lukten av nyslått gress – og et stopp
ved den gamle nedslitte skolen som minner deg om hvor alt begynte i livet. Albumet rommer minner, drømmer og menneskemøter som får større betydning senere i livet, i velkjent Sjuende far i huset-stil.
En tidsmaskin pakket inn i countryrock med røtter fra Inndalensom virkelig er i ferd med å bre om seg – rett inn den nordtrønderske folkesjela. Flere av låtene kan like gjerne trampes taktfast på senkvelden
i Lidarheim Samfunnshus – med svært blanke kaffekopper – som de kan oppleves alene i godstolen i stua og la teksten synke inn. Det er en krevende balanse – men her er verdalsbandet farlig nær å treffe bullseye.
Nygitarist Caos Myrslo har utvilsomt tilført mer rockepreg og finesse, mens Stian Nessemo – med mulig unntak fra debutplata «Bestemor» – aldri har hørtes mer vital ut. Kombinert med Sverre Bjarne Inndals observasjonsevne og et samspilt orkester evner «Småbyliv» å finne høydepunkter i de tilsynelatende traurige og hverdagslige livene våre. Bandet holder seg til sitt etablerte uttrykk, uten storeoverraskelser. En utradisjonell låt eller to i annen drakt kunne gitt variasjon, men gjennkjennelighetn gir trygghet, modenhet og troverdighet. Trolig er det også grunnen til at bandet nøysommelig har klart å bygge en lojal tilhengerskare
gjennom 25 år. Samarbeidet med Sie Gubba og Rotlaus gir et ekstra løft, selv om bandet for lengst har turnert hele landet flere ganger. Men i det minste viser det hvilken posisjon Inndal og co har skapt gjennom godt gammeldags håndtverk over tid. Nok om det. Noen ganger er det vel så interessant å se hva som ligger i, og bak musikken. «Begråvva mæ med treskon på» kan høres ut som en sorgballade, men er en gladlåt om identitet, fellesskap og hverdagsmennesker som litt motvillig sparker av seg treskoene i inngangspartiet før middag – bare for å gyve løs på nok et tolvtimersskift like etterpå. Tittelsporet følger samme linje: «Det e et småbyliv for mang, med ei hand og en drøm og et fang.» Et enkelt, gjenkjennelig mantra for alle som har – og kommer til å kjenne på livets opp- og nedturer – inkludert bandet selv. Noen låter nevnt, ingen glemt. Faktisk skal noen låter bare oppleves – og kun det. For skulle man velge én låt i dette albumet – hvor man bare skal knipe igjen øyelokkene og virkelig lene seg godt tilbake stresslessen – så er det «Nånn å takk».Her har Inndal har skrevet en hyllest til de menneskene som former oss, holder oss oppe og gir oss minner vi kan bære med oss oss resten av livet, innspilt med en nerve det er umulig å bløffe med. Låten gjør det klin umulig å ikke begynne å kikke i sitt eget arkiv av skrudde hverdagshelter. Bestemora som sto klar med nugattiskiver, kompisen som alltid stilte opp, som aldri sa «hva var det jeg sa» selv når du fortjente det mest. Læreren som faktisk så deg – ikke bare som en gjennomsnittlig håpløs unge, men som et menneske med noe godt å bidra med for andre. Og fotballtreneren, som møtte opp år etter år, selv om du hadde ballkontroll som en full hamster på smørejern. Det er med andre ord svært lett å høre låten og samtidig oppleve at tiden stopper opp et øyeblikk, bare for å kjenne på en enkel, men ærbødig takk – både til livets følgesvenner – og til Sjuende far i huset for påminnelsen. Dette albumet er full av musikk som ikke prøver å skjule hvor den kommer fra – eller prøver å være noe annet enn det den er. Dette er musikk som springer ut av røtter, sjel og levde liv i nesten samtlige 41 minutter og 25 sekunder. Men det skulle nesten bare mangle – etter 25 år i bransjen.
Øystein Solenes Vold
oystein.vold@amedia.no
Les mer om «Småbyliv» fra SJUENDE FAR I HUSET