Notice: Undefined variable: pagetitle in /home/grammofo/public_html/lureting/common-page-inserts.php on line 12

Notice: Trying to get property of non-object in /home/grammofo/public_html/lureting/op.php on line 29
Sterk dødsblues fra Saabye Christensen : Plateanmeldelser : Grammofon

Sterk dødsblues fra Saabye Christensen

Heder & Verdighet
«Heder & Verdighet»

Plateanmeldelser · Vårt Land · Poesi-bluesbandet Norsk Utflukts nye album, Heder & verdighet, kommer 30 år etter platedebuten. Tilstandsrapporten fra de godt voksne medlemmene handler om tida som går, tida som er igjen – og om døden.

Åpningslåten,  Enda en blues i november , slår an tonen og alvoret:  De døde trekker på smilebåndet, og feller nok ei tåre også, for oss, de levende og aleine, som lytter til Frelsesarmeenssoldater i regnet. Naturligvis hører vi plaskregn i bakgrunnen,
mens Espen Fjelle (piano), Anina Radotina (cello) og Mathias Eick (trompet) trosser både regn og tårer. Norsk Utflukt, og deres hjelpemenn-og kvinner, måtte i tillegg forholde seg til koronapandemien, da de etter flere utsettelser omsider fikk begynne
innspillingen av plata i Juke Joint Studio på Notodden i januar. Når Saabye Christensen i tekstheftet kaller 2020 året hvor lyset brant i begge ender av tunellen, og vi alle vet at det har fortsatt å brenne ganske så kraftig fram til i dag, så passer den alvorsfylte tematikken på 
plata fremdeles bra med tidsånden. Disse sangene har ingen happy ending, faktisk er de ikke særlig happy i det hele tatt!
Galgenhumor Norsk Utflukt handler mye om forfatteren Lars Saabye Christensen, som resiterer egne dikt til blues-gitaristen og sangeren Kåre Viruds musikk. Det hender også Virud synger selv. I sin opprinnelige form, spilte Baard Slagsvold kontrabass og Tore Wildhauer trommer. Bandets første album, Med lyset på, kom i 1993. Deretter kom Diger og gul (1997), Det blå arret (2002) og Tida som går (2004). Så skulle det gå hele 17 år, før de på nytt gikk i studio, med nytt materiale om tida som siden har gått, men som ofte viser seg å være gammelt nytt. Bandnavnet er hentet fra et dikt Saabye Christensen skrev for over 30 år siden, om en linedanser som halvveis på sin ferd langt over bakken, oppdager at tauet snart er slutt. Moralen er at på en linedansers ferd er ingenting gitt! Det er det heller ikke i tekstene på det nye albumet. Dette er "basic stuff". Eller på godt norsk: en finger i jorda .Det handler om både dødsangst og livsangst. Men det formidles med galgenhumor, skrå blikk, og glimt i øyet. Levd liv I "Baltimore" virker Saabye Christensen nådeløs:  Du kantret og kom deg ikke opp. Uansett hvor mye du prøver, så kommer du deg ikke opp. Du gjør ditt beste. Det hjelper ikke. Du prøver så godt du kan. Men du kommer deg ikke opp. Gulvet venter. Og ikke bare gulvet: Alt som venter presser deg ned: Klærne, lyset og tiden. I forordet til plata minner Lars Saabye Christensen om det han kaller Norsk Utflukts innerste vesen: For å komme opp i lyset, må  man først ned på jorda. Det er vanskelig å lese, høre og forstå Saabye Christensens blues-lyrikk her, uten å ha i mente den alvorlige sykdomshistorien hans, som han beskrev i sin siste bok, og som han trodde skulle bli hans siste. Siden helsetilstanden hans likevel bedret seg, så kommer det en ny bok. Uten å dra sammenligningen til blues-diktningen hans for langt, kan man vel si at han også i egen person har ligget på gulvet, men kommet seg på beina igjen. Når det er sagt, så har det nok alltid ligget mye levd liv i tekstene til Norsk Utflukt. Klokkene går I" Blues for etterkommere", sier en alvorsfylt Saabye Christensen: De døde tar tiden med seg, men klokkene deres går. Det er noen avtaler her som jeg ikke helt forstår.  Etter hvert, i et senere vers, så demrer det visst: Det er jeg som stiller klokkene mens det ennå er tid. For jeg vet at ingen kommer hit for å bli. I "Urmaker Blues"  sier urmakeren: Jeg ga deg en time, og fikk et minutt. Jeg tror det er over. Jeg tror det nesten er slutt.  Når jeg hører dette budskapet på denne måten, kan livet fort virke veldig alvorlig. Samtidig er det noe med innholdet, i både tekstene og musikken, som vitner om at alderen slett ikke trenger tynge, men tvert imot kan virke stimulerende. Bagasjen man har samlet, trenger ikke bli en byrde, men en dyrebar erfaring. Avsenderen i Norsk Utflukt virker trygg og sikker i sin sak. De korthugde versene er direkte, uten å virke skråsikre, når de tar tak i gamle, ofte evige, refrenger om livets alvor og tilmålte tid. Men også tar tak i solidaritet, selvrespekt og kjærlighet. Saabye Christensen er opptatt av de som faller utenfor: de hjelpeløse, eiendomsløse, kanskje også noen som føler seg håpløse? Mennesker som kanskje ikke en gang opplever å ha noe tau, som de kan balansere seg gjennom livet på. Eventuelt at de av ulike årsaker tidlig gikk på trynet! Det beskrives i "Baltimore" Ungdomsdrøm Lars Saabye Christensen har flere ganger innrømmet at det var en gammel ungdomsdrøm som gikk i oppfyllelse da han ble med i Norsk Utflukt. Sannsynligvis var det ikke tilfeldig, at hans første store litterære suksess het "Beatles". Med Norsk Utflukt bekrefter han uansett at han både i formog innhold kan minne mye om Jan Erik Vold, som lenge har vært en mester i å resitere et ofte alvorlig budskap med ironiog glimt i øyet – også han til en kledelig musikalsk bakgrunn. Hos Lars Saabye Christensen er det lett å finne den samme nerven, og ledetråden, i forfatterskapet hans, som han har med Norsk Utflukt. Olav Solvang, Vårt Land

Les mer om «Heder & Verdighet» fra Norsk Utflukt