Lekent om livet og døden5
Plateanmeldelser · Dagbladet · Musikalsk er Norsk Utflukts «Heder & verdighet» kanskje det mest lekne albumet bandet har gitt ut.
ALBUM: Forfattere som leser til og over musikk er en gammel øvelse i Norge, med Jan Erik Vold og Gunnar Bull Gundersen som en slags fortropp for ca. 50 år siden, mens den mest populære kommersielt sett litt seinere nok er en «all right mann» ved navn Odd Børretzen. Arild Nyquist, Dikter Arild, var også rock’n'roll-mann, men han sang også! Og så kom Lars Saabye Christensen (67). Det må være en drøm for et band å ha en tekstforfatter som også er en av Norges mest populære romanforfattere og historiefortellere i sin midte. Poesibluesbandet Norsk Utflukt har hatt det i 30 år nå, mens et annet av hans «dikt-møter-musikk»-prosjekter, Buicken, har vart i ti år. Han er vokalist også, men han synger ikke. Saabye Christensen leser teksten sin på sin særegne måte. Sløye Virud Norsk Utflukt har også en av landets aller beste gitarister i evigunge Kåre Virud (77). Han kan bråke også, men gitarlyden hans er som regel akkurat så spinkel, rein, sløy, behagelig og «poetisk» som den skal være. Stemmen, som bare unntaksvis slipper til her, er passe uvøren og rufsete i kantene. Virud debuterte i 1974 med «Barbeinte engel», et av de første bluesalbumene med bare norske tekster - backet av Popol Ace. Han har også samarbeidet med Jan Erik Vold. Sammen med Espen Fjelle (orgel/piano), Baard Slagsvold (bass/vokal/piano) og Tore Wildhauer (trommer/perkusjon) utgjør de to nestorene bandet som aldri slutter å leite etter sannheten om livet - og nå også døden. Musikken er grovt sett komponert av like deler Virud, Fjelle og Slagsvold og noen ganger sammen. De vurderte å skifte navn til Riskogruppen, inspirert av disse rare tidene, men holdt fast ved Norsk Utflukt - etter et over 30 år gammelt dikt om linedanseren som var halvveis da han opplevde at tauet tok slutt. Seks album Bandet debuterte «Med lyset på» (med det berømte «Gutta»-diktet) i 1993, og har siden gitt ut fire album med ujevne mellomrom til de nå gir ut sitt første på ni år. Like lang tid gikk det fra «Tida som går» til albumet «Long Distance Call» (2013) med en 41 minutter lang låt med samme tittel (fortsatt på norsk). Lekent Musikalsk er «Heder & verdighet» kanskje det mest lekne albumet bandet har gitt ut, men også en anelse mørkt - preget av Saabye Christensens kreftsykdom. Baard Slagsvold har produsert, og han har gjort veldig mye riktig - kanskje med unntak av et frijazzparti i «Gammel jazz» som virker noe malplassert. Bluesbasert Jazzen «tvinger seg» ellers fram her og der, og andre halvdel av «Andre boller» må karakteriseres som jazzrock. «Blå bønn» er en vals, men i hovedsak er albumet bluesbasert. «Baltimore» er myk blues med et «slentrende» pianospill og strykere, og nøkkelsporet «Blues for etterkommere» er klassisk blått - med finurlige tekstlinjer som er så typisk for Saabye Christensen: «Jeg stiller klokkene mens det ennå er tid (...) Alt som visner har en gang grodd / Og for å kalles en løgner må du først bli trodd». Et høydepunkt her, sammen med «Baltimore» og lystige «Tidsånd på en mandag» - med et rufsete «mannskor». Klokker står også sentralt i «Urmaker blues», en slags vokalstafett mellom Saabye Christensen og Virud. Et fint og underfundig punktum settes med smått episke «Heder og verdighet»:
«Vi gråter ikke fordi du må gå
Vi gråter fordi vi må bli
(...)
Men når vi er borte
vær så snill ikke let
Da har vi kommet
til heder og verdighet»
Øyvind Rønning, Dagbladet
Kilde: https://www.dagbladet.no/kultur/lekent-om-livet-og-doden/73811785
Les mer om «Heder & Verdighet» fra Norsk Utflukt