Håkon Paulsberg tar med seg Vågans tekster på tur over Mjøsa4
Plateanmeldelser · Moss Avis · Her skinner virkelig de små perlene enda sterkere.
Da Håkon Paulsberg i 2014 for andre gang hyllet Prøysen på plate var det i kompaniskap med multi-instrumentalist og produsent Freddy Holm. Han er også med når Paulsberg nå tar for seg en annen stor Mjøs-dikter – Eldar Vågan.
Holm er med på å gi Paulsberg et helt unikt musikalsk uttrykk innenfor en sjanger som ofte blir usedvanlig forutsigbar. Å ta for seg tekster av Eldar Vågan er i utgangspunktet en risikosport. Hans norske versjoner av rock-klassikere og hans egne tekster har alltid balansert
mellom det absurde og det såre. At mange i tillegg har gått rett inn som allemannseie gjør det heller ikke enklere.
Når Paulsberg kaster seg over Vågans sangskatt lander han stort sett på den såre og litt underfundige siden – heldigvis. Med Prøysen-plata friskt i minne er dette på mange måter en videreføring av det Paulsberg gjorde i 2014 – heldigvis. Det åpner etter skjemaet med «Ferje over Mjøsa» i en litt søkende og sober, laidback tapning.
Bandet brenner ikke all kruttet, men gir en klar pekepinn på hvor resten av plata vil lande.
Paulsberg og Holm bruker Vågans tekster og melodier som en grunnskisse og leker seg videre sammen med gode musikere i studio. Hanna Paulsberg bidrar med røykfull saksofon i «På magan bak en sten», og Terje Norum er allestedsnærværende på piano og trekkspill, mens Holm krydrer alt med sine mange strengeinstrumenter.
Men først og fremst er dette et album hvor tekstene står i sentrum. Etter mer enn tretti år er det på tide at Vågan får den anerkjennelsen han fortjener som tekstforfatter. Og der hvor Vågan ofte blir en (ufrivillig) klisje av seg selv, evner Paulsberg å ta tekstene hans et steg videre.
Utgangspunktet er selvsagt strålende, men her skinner virkelig de små perlene enda sterkere. Mye takket være nedstrippede arrangementer, som i «Dumt» og «To par gebiss». Sistnevnte er kanskje platas største overraskelse, og sitter som et skudd i all sin geniale enkelhet samtidig som den kanskje er det sporet som musikalsk ligger tettest opp mot Vazelina-soundet.
Det er altså når Paulsberg tar det helt ned det fungerer aller best.
Og nettopp derfor klokker avslutningssporet «Hør på meg» inn som albumets gåsehud- øyeblikk og soleklare høydepunkt.
Vakkert, vakkert, vakkert. PÅL ANDREASSEN
Les mer om «Trøst for stusslige karer. Eldar Vågan på blå resept» fra Håkon Paulsberg