Et variert og sterkt album
Plateanmeldelser · Dagens Næringsliv · Det er den trampende bluesfoten som får fart på seg når Svensen åpner med Simones ”Nobody’s Fault But Mine”, godt kompet av et hest munnspill.
Svensen går Diana Krall i næringen med fløyelsmyk souljazz. Når Diana Krall nesten får deg til å sovne av peiskosaktig seighet og alt for mye fløytespill. Og Cassandra Wilson bare gir ut sine gamle covertolkinger på nytt igjen. Da passer det å se etter norske erstatninger for utenlandsk smoothie listening.
Med sin solide, nesten svarte stemmer fortsetter Grethe Svensen i det bluesglaserte soullandskapet hun har holdt seg de siste platene. Svensen velger svært fordomsfritt av covermelodier å støtte sine egne komposisjoner med, Nina Simone, Sting, Bob Dylan og Bryan Adams.
Det er den trampende bluesfoten som får fart på seg når Svensen åpner med Simones ”Nobody’s Fault But Mine”, godt kompet av et hest munnspill. Det sjuende albumet fra tensing-stjernen, ”Maybe What You Need” er kanskje ikke like original soulpop som for eksempel Kristin Asbjørnsen. Det kan kanskje også føles litt gammelmodig, som om Tomboy hadde gjenoppstått i aftenkjole. Men ikke desto mindre er det et variert og sterkt album, ikke minst med et par gode egenkomponerte spor. Bendik Hofseth får lov til å heve Svensens egen låt ”Show Me” med fin saksofonsolo. Og klarer å gjøre en funky og intens versjon av Dylans ”Man Gave Names To All The Animals”. Når hun viser hun hvor god vokalist hun egentlig er. Per A. Risnes jr.
Les mer om «Maybe what you need» fra Grethe Svensen