Du verden som Håkon Paulsberg kan formidle! På troverdig dialekt forteller han oss disse visehistoriene, så vi granngivelig ser dem for oss.
Plateanmeldelser · Vårt Land · Hvor universell var egentlig Alf Prøysen? Veldig, skal vi tolke det faktum at han også hylles
av folk på den andre sida av Mjøsa.
De som bor langs den vannkanten, er som kjent av den oppfatningen at den andre sida er «feil».
Håkon Paulsberg kommer fra Hunndalen sør for Gjøvik, altså «feil» i forhold til Prøysens husmannsplass i Ringsaker.
Men han har gjort det til mye av et levebrød å synge sangene fra dikteren på den andre sida, og nå er han her igjen med ei ny plate.
Patina. Paulsberg har en varm og fin stemme, med passende patina av noen års levd liv, og de ti sangene framføres på en måte som røper enorm respekt
for opphavsmannen. Formidlingen sitter i høysetet i dette selskapet, der også et nennsomt utvalg av instrumenter får være med. Her er gitarer, sax, banjo,
piano, fele, perkusjon, trøorgel, trekkspill, mandolin og bass, traktert med hengivenhet og dyktighet av Hanna Paulsberg, Freddy Holm, Anders Skyberg
og Terje Norum. Du verden som Håkon Paulsberg kan formidle! På troverdig dialekt forteller han oss disse visehistoriene, så vi granngivelig ser dem for oss. Han synger så
følsomt og ujålete i sin lune stil, som likevel ikke er idylliserende. Det ligger jo mørke elementer i mange av Prøysens tekster, og de kommer faktisk faretruende nær når Paulsberg åpner
oss med sin varme formidling. Ladet. Et av de sterkeste sporene på plata er «Steinrøysa neribakken». Her kommer vi så tett opp i kjaken på den skeive skikkelsen
som møter småjenta som går der og plukker bær, at vi kjenner skjeggstubbeneraspe.
Det er et uskyldig møte, men likevel ladet. Paulsberg legger stor innlevelse i denne kroppen, som må tåle å få lest seg teksten av ei lita jente. Og i bakgrunnen gråter elgitaren, som vet hvordan det går.
Og så er det «Peppersvennvise», med mye livsvisdom og hemmelighetsfullt akkompagnement, «Griskokktrøsta», lealaust og slentrende, med upretensiøs, skranglende perkusjon,
«Husmannspolka», litt tung i sessen, og «Visa hennes Nelly», som rommer litt yr forventning og mye realistisk ettertenksomhet.
De fleste er valgt blant Prøysens tidlige viser. Og det er ingen av dem vi ville ha unnvært. En av dem har han også satt melodi til selv: «Eventyr». Den står seg godt her i selskap med Bjarne Amdahl, Ulf Peder Olrog og folkemelodier. På den visa gjester poeten Jan Erik Vold med noen korte replikker. Han har rollen som Dauen, som kommer til den dødssyke i hans kvaler.
Formfullendt. «Så seile vi på Mjøsa» er også med. Den siger nedover mot Minnesund med plukkende gitarspill, sløye visper og varm, avslappende sax. Ingen av Prøysens viser har vel som denne en raffinert og formfullendt melodi, så det skulle være unødvendig å vri på den, slik Paulsberg gjør her nårhan leverer sin tolkning.
En siste favoritt må nevnes: «Kjærest på en stol». Den skildrer en nervepirrende situasjon mange kan kjenne seg igjen i, og visa presenteres lett svingende, med en tilbakelent duo mellom stålstrengsgitaren og pedal steel, som gjør påkjenningen for kjæresten til å bære.
Flere av sangene har gode etterspill. Det gir rom for ettertanken som trengs etter disse mettede visene. Jo, dette hadde nok Prøysen likt å høre.
Marianne Lystrup
Les mer om «ændre sia Håkon synger Prøysen» fra Håkon Paulsberg