Rørende på avstand
Plateanmeldelser · Morgenbladet · Det svunne er en amerikansk drøm hos Roy Lønhøiden. Resultatet er nok Lønhøidens beste lyd hittil, vellyd til fingerspissene.
Roy Lønhøidens countrymusikk skuer bakover på moderne vis. Han synger om folk og steder som ikke er mer, eller er langt borte nå.
Denne drømmen om det svunne fungerer fint i vår retro- og vintage-fikserte tid, hvor nostalgien gjerne er forankret i ideer om det amerikanske, enten man går på diner i Oslo eller er barn av Brooklyn-migranter på Lista.
Lønhøiden kan sitt USA, og han har dyrket sin kjærlighet til landet med fynd og klem både med countrypop i Peyton Place og frelsesarmé-americana i Kulseth & Lønhøiden Almenning Hos Lønhøiden er det autentiske og det banale aldri langt unna hverandre. Denne gangen har han gått til kilden. Du spør meg om sannhet, hans femte plate i eget navn, er innspilt i Texas, med musikere som også har arbeidet med artister som Bob Dylan og Leonard Cohen. Resultatet er nok Lønhøidens beste lyd hittil. Vi hører en overflod av akustiske instrumenter, og store, filmmusikkaktige strykerarrangementer på et par sanger gjør lydbildet enda mer innbydende. Det er profesjonell vellyd til fingerspissene.Bygd uten harry. Studioet ligger vel å merke i en forstad til Austin, som gjennom musikklivet og South By Southwest-festivalen er blitt et samlingspunkt for amerikansk musikkbransje. Vi hører også et gny av elektriske instrumenter under den akustiske overflaten, deriblant en barytongitar som gir en fin Twin Peaks-effekt. Nordmannen ramler med andre ord ikke bare innom et tilfeldig studio. Dette er godt gjennomført, og et stjerneeksempel på introvert americana for et norsk publikum. Det er langt unna band som Sie Gubba, som med sin countryrock nok fremstår som mer utadvendt, egnet for countryfestivaler og vulgær bygdekultur. Sammenligningen er imidlertid interessant, fordi den sier noe om hvordan et norsk publikum skiller mellom god og dårlig heimstad-americana. Lønhøidens amerikaniserte bygdemann minner mer om Stein Torleif Bjellas persongalleri: en bygdemann uten skjemmende harryelementer. Man kan også høre slektskapet til et band som Fra de mollstemte skoger, for eksempel i Lønhøidens tonsetting av Hans Børlis dikt «Du må forsøke». Gud. Lønhøidens persona, den ensomme rytter som bare har sin Gud å stole på, er til stede i sanger som «I øyet av stormen» og «Form for ditt forlis». Den henger tett sammen med fascinasjonen for det amerikanske, men også med Lønhøidens bedehusbakgrunn, som kan ses som en parallell til amerikanske dissentermenigheter: I en verden uten noen sentral gudsmakt i form av en statskirke, er denne rytterens forhold til sin Gud hans eneste holdepunkt. Som Neil Gaiman skriver i American Gods: Bare gudene er virkelige. Dette sier oss også noe om hvem Lønhøiden lar seg inspirere av. Townes Van Zandt er like til stede her som den kristne Gud, både som opphavsmann til «Sjumilssko» (i norsk gjendiktning) og som navngitt referanse i «Sånn ble dagene korte», i tillegg til at Lønhøidens lakoniske sangstil ligner Van Zandts. De mer radikale musikalske innslagene, som metallperkusjon på «Form for ditt forlis», kan på sin side minne om både Beck og Tom Waits. Elektrisk gitar og feedback drar sangen i retning rock, på en plate hvor man ellers kan få følelsen av at instrumenteringen stammer fra tiden før det elektriske syndefallet.
Les mer om «Du spør meg om sannhet» fra Roy Lønhøiden