Denne plata får meg nesten til å lengte til vinteren, og det på årets flotteste julidag.6
Plateanmeldelser · groove.no · Det høres ut som om Roy Lønhøiden har hatten til Hank, dressen til Prøysen og skoene til Tom Russell.
Roy Lønhøiden ble født ved skogen, lever ved skogen og vil alltid vende tilbake til skogen. Han har en stemme fra skogen. Han har et band fra skogen. Han har sanger fra skogen.
Men selv om det kanskje høres slik ut til tider, er det ikke en skog i Kentucky eller Tennessee. Det er en norsk skog. Det er Finnskogen, midt i det ensomme landet.
Jeg innbiller meg at det ikke er spesielt enkelt å lage god country - eller hva man nå kaller det - med norske tekster. Jeg kommer i alle fall ikke på så mange som har lykkes særlig bra, bortsett fra Hellbillies. Etter hvert har jeg også ført Roy Lønhøiden opp på den relativt korte lista. Han har en tyngde, tørrhet og troverdighet i stemmen som gjør at han kan synge nostalgiske, nakne sanger om tårer og trøst mot banjo, fele og steelgitar. Han kan fortelle om endeløse veier og snødekte åser uten at det føles det minste flaut.
Av og til sier referansene en hel del.
"Det snør på skogen" er en versjon av Townes van Zandts "Snowin' on Raton", hentet fra hans nest siste studioplate, "At my window" fra 1987. "Farvel" er en gjendiktning av Betty Elders "Farewell". Hun har tidligere skrevet "He never got enough love" sammen med Lucinda Williams. "Til jeg kan reise meg igjen" er Roy Lønhøidens utgave av Rodney Crowells "Till I gain control again", også framført av Emmylou Harris på "Elite hotel". "Ronny og jeg" er basert på Sean Penns film "Indian runner", som igjen hviler på Bruce Springsteens "Highway patrolman", en sang Johnny Cash spilte inn allerede på åttitallet. "Himlen har mine skatter" er en Hank Williams-låt med norsk tekst.
Roy Lønhøiden tilfører disse sangene noe nytt, eller i det minste noe annet. Det skyldes kanskje mest at han er han er en av våre fremste, norskspråklige tekstforfattere ved sida av Tønes og Arne Moslåtten i Hellbillies.
Bare ta "Ronny og jeg". Der Joe Robert og broren Frankie ler, drikker og bytter på å danse med Maria i Springsteens "Highway patrolman", mens bandet spiller "Night of the Jonestown flood", fester Ronny og broren til Creedence og Jularbo hver lørdag. Det handler om ærlighet og familieverdier, akkurat som i Springsteens amerikanske brødredrama. Ronny flytter etter hvert til Oslo, for å ta seg jobb som bygningsarbeider, men det ikke mye han får bygd mellom polet på Økern og Bjerke. Slutten, der Ronny raser mot svenskegrensa med blod på hendene og broren Tom Roger, som er lensmannsbetjent, svinger inn til sida av veien og tar farvel med familiens sorte får, gjør alltid inntrykk, selv om jeg har hørt både Springsteen og Cash synge "Highway patrolman" utallige ganger.
Referansene sier en hel del. Men i dette tilfellet sier det kanskje mer at originallåtene til Roy Lønhøiden er like minneverdige som mange av tolkningene hans. Jeg tenker ikke minst på "Gjennom livet", som han skrev da faren ble sjuk. Den ble første gang framført i begravelsen, og den er noe av det mest rørende jeg har hørt på norsk.
Jeg har vært i tvil om både stemmen hans og sangene til Roy Lønhøiden de siste ukene, men etter å ha levd med "Sanger fra skogen" en stund, må jeg innrømme at det ikke er ett eneste øyeblikk på dette albumet som ikke føles riktig. Det høres ut som om Roy Lønhøiden har hatten til Hank, dressen til Prøysen og skoene til Tom Russell. Ulven hyler. Snøen faller på skogen. Og Roy Lønhøiden synger om endeløse veier og snødekte åser.
Denne plata får meg nesten til å lengte til vinteren, og det på årets flotteste julidag. Ingve Aalbu
Kilde: www.groove.no/anmeldelse/23434735/sanger-fra-skogen-roy-lonhoiden
Les mer om «Sanger fra skogen» fra Roy Lønhøiden